I det solen bryter over Folgefonna har den første familien tatt plass på moloen. Gjemt bak beina til sin far står en liten gutt og skikker angstfullt utover den stille fjorden. Etter hvert som lyset smyger seg nedover åsene ser en flere familier på reise. De fleste til fots, noen har krøpet sammen i en hestekjerre, et par kommer roende, og til slutt kjøpmannen med sin familie i sin bil. Når sollyset har nådd ned til moloen er den full, og fremst står den lille familien med den angstfulle gutten, som flere tiår senere skal bli min bestefar.

Det er første søndag i mai og etter noen kraftige regnskyll de siste dagene er det bare to flekker med snø igjen på Prestafjell. Alle 5-åringer viste hva det betydde. De skulle lære seg å svømme.

Ute på fjorden bryter nok en robåt gjennom det speilblanke vannet. Sognepresten står i framskuten og brøler frem en salme. Klokkeren og skoleforstanderen er bak årene og barna på land ser med gru at de gjør god fart inn mot moloen. Etter hvert som de nærmer seg land blir salmen gjenkjennelig. Ingen vil noen sinne glemme sogneprestens harmfulle røst.

«Min død er mig til gode,
thi Jesus er min ven,
så dør jeg vel til mode
fra verdens jammer hen.

Jeg dør med frydetanker,
thi jeg er Jesu lem,
jeg letter glad mit anker
og sejler trøstig hjem.»

Messingen er altoverskyggende og før folkesamlingen forstår hva som skjer er min kommende bestefar kastet om bord og båten er på vei fra land igjen. Når salmen er ferdig er de kommet midtfjords. Her hives gutten over bord.

Min bestefar forteller at de tunge støvlene trakk han rett til bunns. 60 favner dypt. Makrellen så sultent på han i det han sank forbi dem. Men han hadde ikke før fått beina på fjordbunnen før han vendte nesa hjemover og ikke lenge senere brøt hodet vannskorpen ved siden av moloen. Uten et ord fortsatte guttungen forbi det like stille bygdefolket og gikk hjem. Min bestefar lærte aldri å svømme. En fikk som regel bare en sjanse.

Denne bortimot rituelle drukningen av småbarn var den eneste årlige begivenheten som samlet folket i bygden. Her fantes ingen 17-mai taler. Det fantes ikke et samfunnshus, ikke en skole, ikke et legekontor, ikke et venteværelse. Det var en kirke, men den var tom. Folk fisket sin fisk, de hogget sine trær, og de betalte sin skatt. De holdt seg for seg selv.

Og kanskje grunnet et stadig minkende folkeantall, og en tilhørende slunken kommunekasse, måtte svømmeopplæringen til slutt stenges ned. Ingen uvanlig skjebne i kommune-Norge. Det ble heller ikke tatt initiativ til å sette i gang andre samlende tiltak. Hvorpå jeg 70-år senere var forvist til å konversere med mose og grantrær.

Når jeg tilslutt brøt ut av kommunegrensene og gikk av bussen i stormetropolen Bergen, fant jeg raskt ut at dette mellommenneskelige samspillet som de holdt på med her, ikke var noe en nødvendigvis fikset på første forsøk. Det døende og råtnende i skogene jeg var kjent med ville tilslutt la mitt vinnende vesen få styre dagsforløpet, men så enkelt var det ikke får denne byens beboere.

Det var nok av den grunn at jeg søkte mot de lokalene hvor en enklest kunne vinne en diskusjon. De samme lokalene hvor det spilles så høy musikk at en umulig kan høre hva som blir sagt. Listen under kan derfor ses på som min reise mot det fellesskap mine forfedre gjorde sitt ytterste for å holde seg unna.

ARCTURUS

Hole In The Sky, Bergen. 29. august 2003.

Det er litt av et stjernegalleri som fyller plassene i Arcturus. En kan kalle det et slags hobbyprosjekt med medlemmer fra blant annet Mayhem, Emperor, Ulver og Dimmu Borgir, og når de møtes lager de noe de kaller Avant Garde-metal. Forstår jeg det rett er Avant Garde en musikkstil noen trekkes mot om de synes progressiv musikk blir for mainstream.

Som Arcturus hadde denne gruppen omtrent ingen konserter bak seg før de booket seg til forskjellige festivaler i 2003. Derimot hadde de to år tidligere gitt ut "The Sham Mirrors", et album som topper alle terningkast, med alle rollespillterningene dine. En kan derfor trygt si at stemningen før konserten var spent.

Apropos stemning. Hole In The Sky var ikke som andre konsertarenaer. Selv om bookingen som regel var fenomenal var den sosiale arenaen den beste. Det var ikke uvanlig å møtes i røykegropa et par ganger under en konsert og diskutere låtvalg, lyd og gitaristenes tåpelige kamuflasjebukser. Dermed heller ikke uvanlig at en husker disse diskusjonene bedre enn selve konserten.

Under Arcturus sin konsert ble det heftig kommentert at lydmannen neppe kunne ha papirene i orden. Vi hadde lidd oss gjennom flere oppvarmere med strålende lyd, men når kveldens store stjerner entrer scenen er det som om det settes på et tredjegenerasjons kassettopptak. Det kunne selvsagt fungert på noen av festivalens artister, men ikke Arcturus. Jo, det hjelper å ha noen gode låter, men det ble aldri den legendariske konserten som jeg sikkert hadde lovet folk i forkant.

Karakter: 6/10

CONVERGE (US)

Brew House, Gøteborg. 20. juli 2010.

Sommerferien 2010 gikk med tog til stormetropolen Gøteborg. Byen som høstet gøteborg-lyden og storband som At The Gates, In Flames og Dark Tranquillity skuffet ikke. Siden vi på forhånd ikke sjekket hva byen kunne by på, gikk vi rett til turistinformasjonen og får opplyst at verdensmester i bråk spiller i byen om få timer. De skal til og med ha en oppvarmer fra Norge. Nå ikke ukjente Kvelertak.

Forresten, vi gikk ikke rett til turistinformasjonen. Hadde vi gjort det ville vi unngått å måtte stille på metalfestival med ti bæreposer fylt med klær og mat. Forøvrig noe jeg kunne skrevet mer om dersom dette var en episode av Curb Your Enthusiasm.

For de som ikke kjenner til Converge, så spiller de en rimelig kaotisk og intensiv form for hardcore. Det er heller få, om noen, innslag av såre mellomspill, hvor vokalisten gis tid til å skape øyekontakt med tilreisende groupies. De var heller ikke kompatible med mitt kompaktkamera, og samtlige bilder gir inntrykk av å ha bivånet hele kvelden i LSD-rus.

Converge sin mobilitet, som gjør det så krevende for et kamera å fange de opp, skaper forøvrig en herlig ramme rundt konserten. En kan jo ikke annet enn å kose seg glugg i hel når en bivåner en gjeng som innehar slik spilleglede, men jeg slenger med en advarsel; publikum lar seg lett rive med og det er ikke lett å passe på at noen ikke skumper borti ølglasset ditt. Da er det i såfall greit å ha med seg noen poser med klesskift.

Karakter: 9/10

GREEN CARNATION

Hole In The Sky, Verftet, Bergen. 29. august 2003.

Også i mitt liv har det vert perioder der jeg har befunnet meg mellom to jobber. Det som kjennetegnet disse periodene var at jeg gjerne brukte mer penger på cdplater, enn husleie og mat. Det gikk gjerne så langt at jeg i ren kjedsomhet handlet plater kun om platekoveret var stilig nok, og en av artistene som ble med meg hjem på bakgrunn av denne bærekraftige utvalgsmetoden, var Green Carnation.

Dette bandet er i sjangeren "Dødmetall-band som har sluttet å spille dødmetall", og om en skal dømme etter albumet "Light of day, day of darkness", også i sjangeren "Artist som har sluttet å dele opp albuminnspillingen i enkeltlåter".

For de som ikke kjenner til denne sjangeren av ex-dødmetallere, så fremstår de som høyst melankolske. Sannsynligvis har de fått seg ett eller flere barn, og skriver låtene sine hjemme i stua, med lite annet enn minnene igjen fra den tiden de kunne gå ut og ta seg en øl.

"Light of day, day of darkness" inneholder det meste. Den er pompøs, sår, hard i kantene, og selv om låten varer en times tid, gis det får muligheter til å gå i baren. Desverre var dette en festivalkonsert med spilletid på under en time. Derfor bare full pott.

Karakter: 10/10

THE HUB (US)

Kvarteret, Bergen. 16. oktober 2004.

Kvarteret hadde før en klubb, eller et konsept, som de kalte ståoppjazz. Her presenterte de nasjonale og internasjonale jazzartister fra hele spekteret av jazzsjangeren. Det kunne være tradisjonel dixieland-jazz, til høyst eksperementelt nymotens fjas, som tilhengere av førstnevnte stilart ville kalt det.

I tillegg til et samlingsted for jazzelskere, var det også en utskikkspost for oss som liker å observere personer som tilhører ytterkantene av det norske samfunnet. Det var påfallende hvordan jazzens stereotyper samlet seg under dette klubbkonseptet. Det var bukkeskjegg, høyhalsede pologensere og hevede rødvinsglass så langt øyet kunne se. Ja, ikke at det er noe galt i det.

The Hub ble presentert som utøvere av dødmetall, men de var ikke et band, men enn trio, og dermed jazzartister. Alt skulle derfor ligge tilrette for brobygging mellom det konservative metallmiljøet i Bergen, og de lekne tilhengerne av jazzen.

Og brobygging ble det. The Hub leverte frisk, frilynt og brutal frijazz mens publikum lot sine vinglass heve og sine nakker annerkjennende nikke mellom låtene. Det var en vakker kveld hvor artist og publikum smeltet sammen i en fullkommen symbiose av mørk og brutal latterlighet. Noe lignende vil aldri siden bli gjennomført i et konsertlokale i Bergen.

Tips, eller såkalt "life-hack": The Hub fungerer utmerket til vekking, spesielt om du trenger å stå opp på første forsøk.

Karakter: 9/10

KILLL

Kvarteret, Bergen. 22. september 2005.

Den var ikke upassende den advarselen som stod på inngangsdøren til konsertlokalet den kvelden. Ikke at jeg husker nøyaktig ordlyd, men det var noe slikt som "Her inne, blir det snart rimelig slitsomt". Eller som jeg tenkte, passende sted å ta med en date.

Så var det også litt av et superband som tok plass foran det fargerike tapetet. Med medlemmer fra Jr Ewing, Jaga Jazzist og NoPlaceToHide, ville det ikke være Burt Bacharach sin bak-katalog som som stod i sentrum. Synd egentlig, for det tror jeg ville blitt en nydelig kveld med friske tolkninger.

Tvert i mot kan jeg ikke huske at Killl hadde jobbet særlig med melodiene i det hele tatt. Lys derimot, det var det mye av. Det var bred enighet i salen etter konserten, hvertfall blant de som ikke var opptatt med å komme seg etter et epilepsi-anfall, at Killl nok måtte være i verdenstoppen på dette.

Det er ikke så lett å beskrive slike abstrakte visuelle opplevelser, men vi kan prøve oss med følgende tenkte scenario:

Det er natt, du er elleve år og har nettopp sett Poltergeist på den tven du nettopp har fått lov til å ta inn på rommet ditt. Nå er VHS-kassetten nådd slutten og bildet begynner å flimre. Du tør ikke stå opp for å skru av tven. Du kan ikke annet enn å stirre på skjermen frem til det begynner å lysne. Natten etterpå gjør du det en gang til.

Karakter: 6/10

MAYHEM

Hole In The Sky, Verftet, Bergen. 27. august 2011.

Om du mot formodning ikke kjenner til Mayhem, her er noen linjer kjapt fra hukommelsen; Deres første plate fra 1987, med bilde av restene etter deres første vokalist, er av de mest ettertraktede blant platesamlere verden over. Grunnlegger Euronymous ble et par år senere drept av vår alles favorittnynazist Varg Vikernes, og de havnet på nytt i trøbbel under en konsert i Bergen etter å slått hull i hodet på en konsertgjenger med et geitehode.

Men alle blir jo voksne, og nå mer enn tretti år etter at de for første gang samlet seg i kunstnerkollektivet sitt, fremstår de som noe mindre dramatiske enn hva en kan få inntrykk av etter denne introduksjonen.

Om jeg skal prøve å forklare hvordan de hørtes ut denne kvelden, tror jeg at jeg må dra film-kortet. Det er lite klassisk vers-refreng-struktur over Mayhem, og om vi sier at Satyricons moderne slagere er som nyinnspillingen av The Omen, vil Mayhem være som den klassiske innspillingen. Stemning fremfor staffasje.

Så kan en jo spørre seg, om Mayhem så mesterlig klarer å fremkalle denne uhyggen, hva er så koselig med å dra på konsert med dem? Svaret er selvsagt, av samme grunn til at en gang på gang kan kose deg med den orginale Omen-filmen.

Men den nyinnspillingen da, kan jeg kose meg med den, tenker du kanskje. Men svaret er nei, du kan ikke det.

Karakter: 8/10

PRODIGY (UK)

Hovefestivalen, Arendal. 25. juni 2009.

Dette er historien om en særdeles vellykket festivaldag, og tragedien som rundet den av. Hvordan kunne et folkehav av festende mennesker kun på få minutter transformeres til en sørgende klump av rennende maskara og lightstick-sørpe? Hvordan kunne intense gledesscener byttes ut med ikke annet enn lyden av støvet og mørket som senket seg over arenaen?

Det kommer jeg til, men vi begynner med oppturen. Faith no More hadde spilt både Easy og Ashes to Ashes. M83 hadde ikke spilt Moonchild, men gjort det ganske så trivelig likevel, og ikke minst, Disturbed hadde levert en av de mest latterfremkallende sceneopptredene jeg noen gang hadde sett. For en forferdelig gjeng det var.

Så var det Prodigy sin tur. Konsertstart er foreviget i bildet du ser på toppen av siden, og er beskrivende nok. Opplevelsen er bortimot fullkommen fra første stund, men selvsagt er det alltid noen som skal ødelegge.

Midt i settet kommer det viskende over folkemengden. Død, død, død. Det ble opplevd som veldig spesielt. Og det fortsetter, død, død, han er død. Så slutter Prodigy å spille, lysene å bevege seg, varmen forsvinner. Det er ikke annet igjen enn de lysende mobilskjermene og den messende dødesangen.

Så tar Prodigy kontroll, de tar mikrofonen, og annonserer Michael Jacksons dødsfall. Og jeg tenker faen. Nå blir det vel ikke bli spilt noe annet på radio de neste to årene.

Karakter: 8/10

SEIGMEN

Festidalen, Uskedalen. 3. august 2012.

Uskedalen er et utrolig sted. Langt inne i Hardanger ligger det, dypt inneklemt blant høye tinder, badet i sollys. Langs sjøkanten yrer det av unge, vakre, og rike som skåler seg fra lugar til lugar, kanskje med et hvileskjær innom den lokale puben. Og nå er de også på festival. Musikkfestival.

For dette er jo slik jeg husker Hardanger fra barndommen. Regntungt, øde, kaldt. Men en dag i året, på marknaden, da kommer solen, da kommer jentene, da kommer den kjente artisten. Han du har hørt om, kanskje sett på tv.

Seigmen har jeg sett spille på intime konsertscener, jeg har sett de spille foran hundre tusen i Oslo, jeg har sett de spille i den norske opera. Men denne kvelden spilte de på en blåkopi av minnene etter barndomens marknad. Stående på en traktorhenger.

Frykten var stor, hva ville skje når mine to verdner skulle møtes, når mitt nye jeg skulle nyte moderne kulturutøving i et så uforenelig klima? Ville jeg bli avslørt? Eller ville det som i Timecop, skje en nedsmeltning på tvers av to dimensjoner, slik at jeg øyeblikkelig ville oppløses til ingenting?

Ingenting av dette skjedde, men den traktorhengeren fikk sitt livs opplevelse. Aldri har den sett så bra ut. Antar jeg, kjenner den ikke personlig.

Karakter: 10/10

TEAM KLEMETSEN

Cafe Opera, Bergen. 19. august 2008.

Big John Klemetsen hadde i følge wikipedia stor suksess på midten av 60-tallet i gruppen Johnny Band. De solgte blant annet over 50 000 eksemplarer av sin superhit Ola var fra Sandefjord, noe som ville plassert de sammen med "de fire store" om de hadde etablert seg med samme salgstall tretti år senere.

Eller de "såkalte" fire store som jeg kaller dem. Jokke, greit, begrepet er sikkert etablert av Oslo-pressen. DumDum Boys, de er hvertfall et ok liveband. DeLillos derimot, hvor er rocken der? Og hvem innehar den fjerde plassen? Ingen vet, men det er ikke Seigmen, så begrepet er uten tyngde. Det er en vits, en tragedie, en skamplett for norsk rockehistorie. Ok?

Big John er også kjent som far, og da først og fremst som faren til Ole Lukkøye Klemetsen. Sammen har de gjort mye rart, noe som skildres godt i dokumentarfilmen "Blod & Ære", en film som hadde premiære i Bergen akkurat denne kvelden.

Filmen skildrer familiens reise gjennom Ole Lukkøye sin mindre blyge og ydmyke boksekarriere, og frem til samme året filmen slippes, hvor far og sønn igjen forenes i kampen mot Big Johns prostatakreft, en kamp de tapte kun få måneder etter denne kvelden.

Dansemusikk er både elsket og hatet i mitt hjem, og Team Klemetsens dansebandmusikk, deres tekniske utførelse og spilleglede er det ikke noe i veien med, men konserten ble først og fremst uforglemmelig den kvelden noen måneder senere, hvor dokumentaren fikk sitt ufriville tragiske punktum.

Karakter: 7/10

Dette var ikke mye til liste når jeg først startet med å notere ned datoene. Det alene er selvsagt ikke en garanti for feil, men jeg tør påstå at det hadde vert litt vanskeligere om jeg skulle startet i dag. Og selvsagt, mange vil tenke at de gjør unna et slikt volum med konserter på et år eller to, men nå er heller ikke dette deres liste. Det er likevel et hull i listen. Jeg så Heidi Marie Vestrheims Atakama spille på Garage en gang i 1998, men eksakt dato har vert umulig å spore opp. Ikke nøl med å skrive inn om du sitter med slik informasjon.

Pr i dag, 4. november 2024, består listen av 546 konserter.